hjemmeuke

For en uke siden skulle jeg, tine synnøve, ingvild, emma og elisabeth på hyttetur. den endte med et smell på moi. bokstavelig talt. Vi skulle kjøpe litt mat (og jeg hadde enormt lyst på en god og varm kaffe), og derfor fant vi ut at Moi var en grei plass å kjøre av på. Der er det jo både kiwi og bensinstasjon. Jeg satt bak rattet og Ingvild satt ved siden av meg (vi skulle jo til hennes hytte, så hun måtte fortelle meg hvor jeg skulle kjøre), så vi var fullt klar over at det var på Moi vi skulle stoppe. For å gjøre en kort historie enda kortere, idet jeg skulle kjøre av veien kom en svææær nissan kassebil dundrende inn i rompa på bilen, og turen til sørlandshytta måtte avlyses.
Jeg lærte mye i løpet av de få timene vi var på Moi. Forvirrende og smertefulle som de var fant jeg ut at rånere kan være VELDIG greit å ha, de vet tross alt mye om bil og sånt. Jeg fant også ut at Moi er større enn det ser ut fra veien, og at det finnes mange snille mennesker som mer enn gjerne vil hjelpe når 5 forvirrede jenter havner i en bilulykke. Både politi, redningsbil, forsikringsselskap, rånere og plutselige kjente på Moi og Ganddal gjorde alt de kunne for at vi skulle ha det greit og komme oss både hjem og til lege.

Siden denne ulykken bare var et mindre trafikkuhell (sitat: Dalane Tidende), var det ingen som ble alvorlig skadd. Ingvild og jeg ble sykemeldt en uke (ingvild forstuet hånden sin veldig, og jeg har vondt halebein...), så det eneste jeg har gjort utenfor huset denne uken er legebesøk, henting av post og tur til stavanger for å ta røntgenbilde. kjempekjekk uke med andre ord.....

Siden jeg blir rar av å ikke sosialiseres, har jeg gjort mitt beste for å være mitt normale jeg. Jeg har prøvd å lese, strikke og så smått har jeg også gått rundt å ryddet i huset. Det jeg da har lært er at om du mulignes har brudd i halebein eller korsrygg eller hva det nå heter, er det ikke så lett å gå rundt å rydde. Bøying er nemlig veldig vondt. Og å sitt rett opp og ned er vondt. Og å gå er vondt. Og ligge er også vondt i lengden, men med paracet og voltaren innabords går det fint av å gjøre alt du absolutt må gjøre iløpet av en dag. Da er det fint å bo med noen som kan lage mat for deg.
De siste dagene har jeg gjort litt kristelige ting, for det gikk opp for meg at dette er en situasjon som virkelig kan brukes for å være med Gud, siden Han aldri er for opptatt til å være med meg.
Jeg fant kanskje ut av dette veeldig sent, men igår satt jeg på godtube og så diverse videoer, og jeg har også fått låne en bok "himmelen er på or`ntli" av min tremenning som bor her på øya. Den boken har fått meg til å tenke mye på himmelen, siden det jo er himmelen den handler om, og jeg merker jeg har lest mange romaner i det siste, for jeg tok meg man ganger i å tenke "hvordan greide de å finne på dette?" mens jeg leste. Og det er jo nettopp det boken er om, en gutts VIRKELIGE tur opp til himmelen, og hvodan foreldrene hans fikk høre om dette og tanker de gjorde seg. Jeg er litt skeptisk, men boken fikk meg virkelig til å tenke over hvordan jeg ser på himmelen, og hva jeg tror om hvordan det ser ut der, uten at jeg tenker på hva det står i Bibelen om himmelen. JEg fant også ut at det finnes en jente som maler ting hun sier Gud har vist henne, Akiane Kramarik heter hun. Og hvis du googler henne finner du utrolig mange fine malerier.

Nå har jeg skrevet utolig mye mer enn jeg tenkte jeg skulle gjøre, men jeg vil legge til en link på en sang jeg hørte på godtube nettopp. Og dette er en type sang jeg ikke hører hver dag egentli, en krsten kjærlighetssang. Og da mener jeg ikke en sang om Guds kjærlighet og sånt, men en sang om en mann som er takknemlig fordi Gud gav ham en dame som kunne være der for ham. Fantastisk fin sang!
http://www.godtube.com/watch/?v=91BF2MNU

God helg til alle sammen, håper den blir knall og Gud velsigne dere! :)

well,well

Ja, no sitt æ ve spisebordet, kjenne vinden tar tak i huse å riste d, å d knirke godt i både vegga å vindu. Eller, d knirke vel for en gangs skyld ikke så veldi, men merke godt vinden læll!
Heldigvis har æ slipt å kjør idag, kjørt mæ nesten fast i opp te flere snøfonne igårkvell, å råneran utfor skolen trur æ kanskje ga litt opp sladdinga si ette at dæm satt sæ fast i den herlige puddersnøen.

Sykt nok, vart æ gla når æ våkna på fredag å ikke kunn sjå bilen for bare snø. Riktignok vart en del av planan mine for dagen utsatt eller avlyst, men d va skikkeli vinter for en gangs skyld! Å sjøl om æ fortsatt har litt lyst te å lek i snøen, glede æ mæ mer te å reis te London sammen me Tine Synnøve om nånn daga! shopping, musikala å sightseeing e bare nånn av tinga vi ska gjør, å d bli så fantastisk!
Meeen, æ lure på koss d ska gå når æ ska gå ei hel uke uten å sjå mine 9 søte små gutta å jenta. Hver dag e en glede når æ kan kom på jobb å bli møtt me et smil, en klem å tydelige bevis på at nånn sett pris på mæ. Når æ ikke kan gå ut av et rom uten at nånn bli lei sæ, eller æ kjem inn i et rom å to hender strekke sæ opp mot mæ. Aaah, jobb i barnehage e fantasisk givende å æ elske d!
å den som får mæ te å føl mæ mer elska enn ettåringan mine e min kjære, kjære Per. Et mer kjælent kjæledyr ska du leit leng ette! hver dag bynne me kos, å om ikke æ (eller TS) sett han i et fang, hoppe han opp å grave sæ inni arma eller fang eller andre plassa d e muli å grav sæ inni for å få kos. å viss han ligg i senga mi om natta kryp han helt opp i ansikte mitt å ligg å male å kose sæ helt te han sovne.

Live på Rennesøy e me andre ord herlig, å d e kanskje en av grunnan te at æ ikke kjem på å oppdater bloggen min? Sjøl om æ har ettermiddagen stort sett åpen når æ kjem heim fra jobb, må æ innrøm at blogging e nå av d siste som fell mæ. Men no har æ vertfall gitt et lite livstegn. rop ut viss dåkk vil ha fler (kjenne æ e litt motivert te å slett bloggen, sia den e så lite aktiv....)

Ha ei fantastisk uke å koooos dåkk masse i snøen å me alle de herlige menneskan som omgir dåkk hver dag! Live e fantastisk dåkker! :D

hm...

Det er visst blitt vanskelig å huske at jeg har denne bloggen. men dersom det fortsatt finnes noen der ute i verden som fortsatt leser den, kan jeg jo si litt om hva som skjer for tiden.
Nå er det kun barnehagen som opptar livet mitt. Det er blitt veldig tydelig at jeg har blitt en av dem som så og si ikke har noe liv utenom jobben. Bortsett fra Tine Synnøve og vår kjære Per så klart. Så dersom jeg snakker med noen, dreier det seg enten om mine kollegaer, barna jeg jobber med, Per eller noe Tine Synnøve og jeg har snakket om. En sjelden gang møter jeg Johanne eller Ingvild, og kanskje vi til og med drar på kino. Men dette er som sagt sjelden kost. Ellers har jeg droppet studiet jeg begynte på, så selv om det er trist å ikke møte familie og kjæreste ca en gang i måneden, kjenner jeg det er godt å slippe alt stresset med å reise og lese pensum.
Det er også vanskelig å oppdatere bloggen fordi med en gang jeg setter meg ved dataen og skriver, kommer Per og skal ha kos, sånn som har gjør nå. Setter seg så og si oppå tastaturet, og står slik at jeg bare ser ansiktet eller rumpa hans. Katter altså :p

Ellers er jeg så og si fredig med foreldresamtalene jeg skal ha i høst, og det har vært skikkelig koselig å snakke med alle mødrene. Og vi er faktisk også ferdig med å lage julegaver til foreldrene, alt som mangler er noen til og fra-lapper og å få pakket inn alt. Jeg syns ett-åringene mine er kjempeflinke, og kunne godt tenke meg et av kunstverkene deres selv.

I og med at vi er ferdige med julegavene, er jeg godt inne i juestemningen, og jeg syns det er kjempetrist at jeg må vente helt til første helg i advent med å kjøpte pepperkaker og annet julesnop (selv om jeg kjøpte luksuspeperkaker av 9.klasse idag..)

Nå må jeg nesten slutte og skrive, og heller kose med per, som stapper poten i ansiktet mitt for å få kos og oppmerksomhet.

peace out.

......

Det er en vakker dag i Rogaland. Sola skinner og det er godt og varmt. Men mitt gode humør og alle planene om å være effektiv å få gjort mange ting idag ble plutselig lagt litt på is.
Igår fikk jeg nemlig høre om et to år gammelt barn som døde etter å ha falt ned fra et lekerør i en barnehage i Sarpsborg. Slike ting er alltid fælt å lese når man selv jobber i en barnehage, men idag kjenner jeg en ekstra stor sorg fordi jeg har lekt med denne lille jenta som ikke lenger er blant oss.
Familien flyttet til Sarpsborg i sommer, og jenta gikk i min praksisbarnehage i januar. Og jeg hadde praksis på en avdeling for barn i alder 0-3 år. Altså var vi på samme avdeling. Hun var en kjempeherlig jente, og det var en stor opplevelse å få være der når hun lærte å gå, og gleden var stor når hun ikke lenger var skeptisk til meg, men gjerne satt på fanget mitt.

Selv om jeg ikke kjente henne kjempegodt, er det hjertekjærende å tenke på at hun ikke er her lenger. Jeg føler med familie, venner og andre som kjente henne bedre enn meg, og jeg kjenner jeg blir redd for hva som kan skje med barna i barnehagen min. Ting skjer så fort, og man kan ikke alltid sikre seg, noe dette er et kjempetragisk bevis på.

Jenta kom fra en kristen familie, og jeg er sikker på at viten om at hun nå er hos Jesus hjelper familien å komme seg gjennom denne tragedien, jeg kjenner hvertfall jeg hviler i det.

Dersom det er noen som ønsker å lese det som står om hva som skjedde og hvordan familien tar dette, kan dere gjøre det her.

oppdatering

Ja, nå har jeg visst blitt litt dårlig på å oppdatere denne bloggen min....
Jeg har hatt mange tanker om hva jeg skulle skrive om, men så har jeg også hatt hodet fullt av tanker om hvordan jeg vil legge opp hverdagen i jobben og hvordan rommet vårt skal se ut og hvem som skal ha hvilke oppgaver av de ansatte i gruppa mi.
Nå er det meste av dette på plass, og jeg kjenner at det er jammen sant det de sier om at ingen dag er lik når man jobber i barnehage. I løpet av dette barnehageåret (som startet i uke 33) har jeg vært vaktmester (ja, faktisk), veileder, barnevakt, vasker, kjøkkenhjelp, leder, medhjelper, elev, datakyndig, elektriker (believe it or not), planlegger, og generelt litt handyman. Det er jammen ikke bare, bare skal jeg si dere. Og jeg har virkelig nytt å ha fri en dag i uka. Men denne uka er det slutt på fridager. På torsdag begynner jeg nemlig å studere menighetspedagogikk på dronning mauds minne høyskole. Selv om det kan bli stressende å studere 50% i tillegg til å jobbe 80%, tror jeg det kommer til å bli veldi spennende og lærerikt, og jeg tror også jeg vil få gode sjanser til å prøve ut teorien jeg lærer på jobb (noe som også er meningen i studiet).

Men dersom vi ser noen dager bakover har jeg også kule tingsom har skjedd. På fredag var nemlig jeg og Johanne på IMI og hørte på et herlig barnekor fra Afrika etterfulgt av Hillsong! Dette var da min andre Hillsong-konsert og selv om denne ikke var i Oslo spektrum, må jeg si den var på samme nivå. Det er noe helt spesielt med en konsert hvor man også har med bønn og andakt, hvor man får med seg mer enn bare sangene som ble sunget. Da jeg kjørte ut på øya mi satt jeg igjen med en ekstra visshet om at Gud har bestemt noe helt spesielt for meg, og han har makt til å gjøre hva som helst, akkurat som en av sangene de sang. "God is able!"
Dersom dere ikke har kommet så langt enda, anbefaler jeg alle sammen til å kjøpe den nye CDen deres, God is alive, den har mye godt å komme med!

Tidenes mandag

Igår kunne blitt en kjempefin dag, den begynte med at jeg tok imot mitt første primærbarn og det gikk kjempefint. Så sluttet vakten min og jeg skulle sitte på kontoret for å lage en bursdagskalender. Det var der det hele gikk skeis. Jeg eier ikke kreativ sans, og skriver heller ikke kjempefint, så etter nesten to timer ga jeg opp og bestemte meg for at jeg ikke skulle ødelegge arket mer, men heller spørre noen andre om å lage kalenderen. Da jeg kom hjem var jeg sulten, hade vondt i hodet og var kvalm. Men Tine og jeg hadde avtalt at idag skulle vi på gardinjakt, og selv om vi ikke kan kjøpe de vi har lyst på, skjulle vi finne andre, like fine grønne gardiner et annet sted. Vi satt oss i bilen og rett før jeg begynte å kjøre skulle Tine drikke vann fra sin nye flaske. Den var det zalo oppi, og i sin hast etter å spytte det ut, spyttet hun på bildøren min. Det var nok vårt første tegn på at vi heller burde vært hjemme. Når vi kom til Forus og skulle parkere utenfor Living kom det plutselig en stor bil ryggende ut. Det er veldig trangt ved inngangen der, så jeg rakk nesten ikke å reagere før bilen var inni siden min. Mannen, som, heldigvis for seg selv, ikke snakket norsk sa litt oppgitt at han hadde tutet og det var derfor jeg som ikke hadde fulgt med og hørt og ikke flyttet meg i tide slik at han fikk flyttet sitt store monster. Dust...
Vi kom oss etter hvert inn og Living hadde INGEN fine gardiner. Men vi var så smarte at vi kjøpte et speil.... Vi tok deretter turen til Kvadrat, fortsatt litt nervøse og sinte på mannen som s han hadde tutet, men som ikke hadde noen problemer med sin bil (den hadde de så klart gått bra med). Vi var innom Åhlens, KID og princess, men ingen hadde rette gradiner (åhlens hadde riktignok riktig gardin, men de hadde to gardiner for lite...)
Siden vi var nokså sultne gikk vi på McDonalds og kjøpte oss hver vår Deluxe Bacon. Den var det ikke bacon på. Og jeg fikk Cola istedenfor Fanta.... OG de hadde ikke Oreo McFlurry.... Så etter å ha vært en tur innom Indiska satte vi oss i bilen, oppgitt over dagen og droppet IKEA. Hvorfor utsette oss for mer ulykke enn nødvendig? Iløpet av denne tiden hadde da Tine prestert å si "Vi skal jo gjennom tunnelen også da.." Og hva tror du vi oppdaget når vi nærmet oss Rennfast?? Joda, den var stengt og det var kolonnekjøring, så da satt vi der i bilen, lei av dagen, lei av gardinjakt og kjempeklare for å komme hjem.
Endelig kom vi oss gjennom første tunnel, og jeg lot meg slappe av når vi begynte oppstigningen i den andre. DET skulle jeg ikke gjort. For hva annet gikk da ikke rett over frontruten min PÅ INNSIDEN, enn en edderkopp?!? Jeg ble jo så klart shelt stiv og kjørte nesten av veien, og i min store frykt, forsvant den mens Tine fortet seg for å finne papir til og drepe den med. Heldigvis kom den ikke fram igjen før vi var hjemme, men vi var begge enige om at vi kanskje heller burde vært hjemme istedet for å oppleve alt dette tullet...

Nå må jeg ringe forsikringen, og finne ut om jeg kan slippe å ringe opp mannen, siden vi ikke fylte ut skademeldingsskjema... Takk og lov for familie i forsikringsbransjen som gjør telefoner mindre skumle!

Gutt i huset

Ja, nå har Tine og jeg nesten blitt ferdig med å pakke ut tingene våre og få alt på plass i det store

huset vårt. Det er jammen et luksusproblem å ha så mange rom at man ikke vet hvor man skal gjøre av alt.

Jobben går veldig bra, alle er kjempekoselige og jeg blir nesten litt lei meg når jeg må gå hjem fra tidligvakten (noe som sikkert går over iløpet av høsten, hehe).

Igår dro Tine Synnøve og jeg til Sokndal en tur. Både fordi Tine Synnøve ville se den vakre kommunen, og fordi vi skulle hente vår lille gutt. Nå ligger Per ved siden av meg og sover, vi har lekt og vært bittelitt ute. Men det er ganske skummelt å være ute når både huset og

gårdsplassen er kjempestor og helt uutforsket. Det er nesten så man ikke helt vet hvor man skal begynne å se.

Inne derimot tror jeg han allerede har funnet sin favorittplass, og det er ikke i senga si på gangen for å si det slik. Han synes nemlig den er litt skummel. Alpakkateppet mitt som ligger oppå sofaen derimot, er kjempegod og myk å ligge på, så der har han vært mesteparten av tiden etter jeg kom hjem fra jobb.

Og her er da bilde av lille, søte Per som sover på sin favorittplass: