Praksis

Spørsmålet kommer alltid opp når jeg skriver oppgave, forbereder meg til praksis eller snakker med spesialister på ST. Olavs om leddene mine: ønsker jeg virkelig å jobbe i barnehage? Det er jo kjempemange løft, mye skrik, kanskje også kjefting, de minste er det veldig vanskelig å forstå, og hva skal jeg gjøre når barna krangler om leker eller stenger noen ute?

Jeg kan bli så usikker at jeg nesten tenker at jeg ikke kan fullføre studiet, og kanskje heller bør finne meg en jobb hvor jeg kan sitte på et kontor helt for meg selv, uten noe bråk og forstyrrelser.

Helt til jeg kommer ut i praksis. Eller skal være vikar i en barnehage. Eller møter tantebarna mine eller andre barn. Det er så utrolig herlig å være med barn, de gir så mye glede, og jeg kunne ikke tenkt meg å jobbe på et kjedelig kontor, uten alle gullkornene og klemmene.

Ja, det er mye bråk, og det er ikke akkurat gøy å skifte på en unge som har bæsjet i buksa si, eller plutselig oppdage at et barn har tisset på seg og ikke har med ekstra truse eller sko. Men smilene og den kjærligheten de utstråler gjør opp for alt dette. Den tilliten de viser til deg når de sitter i fanget ditt og vil ha trøst, eller ikke helt har våknet opp etter hvilen sin. Eller gleden de viser når du endelig forstår at de snakker om at de ikke har smekke, og ikke smukke. For ikke å snakke om at du blir møtt av gledesutbrudd når de ser at du kommer på jobb, og når du skal hjem sier de klart ifra at du ikke får lov, fordi du skal være der med dem. Og når du til slutt får sagt at du kommer igjen imorgen, sier de at de vil ha ikke bare en, men tre hadet-koser før de lar deg få gå for dagen.

Etter dager som dette kan jeg ikke annet enn å gå fra barnehagen med et smil om munnen. Ja, jeg blir sliten, men ikke så sliten at jeg ikke kan hoppe rett inn i en lek med Noah når jeg kommer hjem. Eller skrive didaktiske planer fordi jeg gleder meg til neste dag. Når jeg går hjem på fredag blir jeg nesten trist ved tanken på at det skal gå en hel helg før jeg får se englene mine igjen. Selv om jeg virkelig setter pris på at jeg får sove litt lenger.

Jeg tror jeg har skrevet det på bloggen min før, men jeg drister meg til å gjøre det igjen: Jeg ELSKER tanken på å jobbe i barnehage resten av livet mitt. (selv om jeg ikke liker tanken på at barna jeg kommer til å bli så glad i faktisk kommer til å slutte og begynne på skolen og kanskje til og med vil glemme meg...)